Hvordan beregnes den teoretiske fjærhastigheten ($k$) for en flersving Crest-to-Crest-bølgefjær, og hvilke faktorer forårsaker ikke-linearitet når den nærmer seg solid høyde?

Den teoretiske fjærhastigheten $k$ for en flersving Crest-to-Crest-bølgefjær med shim-ender er avledet fra formelen: $k = \frac{E \cdot b \cdot t^3 \cdot N^4}{D_m^3 \cdot Z \cdot 583}$, hvor $E$ er radialen til $t, $t materialtykkelse, $N$ er antall bølger per omdreining, $D_m$ er gjennomsnittsdiameteren, og $Z$ er antall aktive svinger. I praksis forblir last-avbøyningskurven lineær mellom 20 % og 80 % av tilgjengelig avbøyning. Når fjæren nærmer seg "fast høyde", begynner bølgene å "hekke" eller berøre, noe som effektivt reduserer den aktive lengden på strålen og øker antallet bølger $N$ som virker parallelt. Dette forårsaker en eksponentiell økning i fjærhastigheten, ofte uttrykt som $k_{faktisk} = k_{teoretisk} \cdot (1 - \frac{f}{h})^{-1}$ der $f$ er avbøyning og $h$ er fri høyde, selv om empirisk testing er nødvendig for presis solid-height overgangsmodellering.